"Meninger blir til i et sosialt samspill"

Hvilken betydning kan kulturelle forskjeller ha i en kommunikasjonssituasjon?
Det er flere faktorer som spiller inn. Kroppsspråk, språk, meninger og toneleie. Mennesker med forskjellige kulturer kan ha forskjellige meninger, alt etter personene du omgås med. Helt fra du er liten vil du ha egne meninger, men de vil kunne bli lettere påvikret av foreldre, søsken eller venner. Når du blir eldre vil du kunne bli mer "moden", men du vil ikke slutte å høre på andres meninger.

Det flerkulturelle Norge

Ja, til et flerkulturelt Norge?

Torsdag 9. september var det debatt på litteraturhuset i Oslo. Debatten hadde utgangspunkt i en kronikk som FrP stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde hadde skrevet. Kronikken het "Drøm fra Disneyland" og handler om integreringen og det flerkulturelle Norge. I kronikken er det brukt sterke ord og meninger. Kronikken tar opp temaet norsk kultur og at Tybring-Gjedde mener at den norske kulturen blir erstattet av en mer flerkulturell kultur.

I debatten på litteraturhuset var det forskjellige representanter som uttrykte sine meninger om det flerkulturelle Norge og hvordan vi skal få til en god integrering. Jan Bøhler som er stortingsrepresentant fra Ap deltok også i debatten. Han var for at man skulle blande klassene med etnisk norske og barn med minoritetsbakgrunn. Altså han mente det motsatte av Tybring-Gjedde. En lærer fra Fjellskole i Drammen, Unni Helland var også tilstedet. Hun har skrevet boken "det flerkulturelle klasserommet". Skolen som hun jobber på representerer flere kulturer, barna som går på skolen respekterer  hverandres kulturer og muslimske barn går også i kirken ved juletider som et eksempel. Yousuf Gilani som er representant fra Drammen venstre uttaler seg om at drammen er en by som har kommet langt med integrering i forhold til andre steder i Norge. Han nevner også et godt eksempel om at Norge har vært et internasjonalt land via sjøfart at vi har omgått oss med mange kulturer. Og derfor skal det ikke bli noe problem med flere kulturer i landet, slik som Tybring-Gjedde mener.

Et eksempel som blir tatt opp i debatten er kronikken til  Shazia Sarwar "Nøkkelen til det norske". Vi kan se klare sammenhenger med det som skjedde med henne når sønnen skulle skrives inn i skolen. Hun fikk et skjema for minoritetsspråklige, selv om sønnen var født i Norge og hadde aldri brukt noe annet språk enn norsk. Hun fikk dette skjemaet i hånden fordi sønnen hadde noen ekstra pigmenter.
Dette er et eksempel på at integreringen ikke har kommet langt. Unni Helland stiller også et spørsmål til Tybring-Gjedde, hvor hun bruker navnene Ola og Ali som eksempel. Ola er etnisk norsk, men har ikke spesielt gode karakterer, ikke i bokmål eller muntlig. Ali er født i Norge, men har foreldre som har utenlandsbakgrunn. Ali har toppkarakterer i norsk. Er Ali norsk? Dette eksemplet kan sammenlignes med det at Shazia Sarwar møtte fylle ut skjemaet for minoritetsspråklige.
 

Personlig mener jeg at barn med forskjellige kulturer, språk eller bakgrunn skal kunne gå i samme klasse. Om man kanskje sliter i norsk, kan man lære norsk lettere ved å høre det og snakke med norske barn på ens egen alder. Selv om vi som er norske mener at vi er best og vi har en holding som sier "her kommer vi", så må vi lære oss å respektere andres holdninger og kulturer. Det skader ikke å lære om andre kulturer eller at vi får et mer flerkulturelt samfunn.

Når er du norsk?

Henger Norge etter med integreringen? Setter vi folk i båser som er ulike oss selv?


Etter å ha lest "Nøkkelen til det norske" av Shazia Sarwar vil jeg si ja, vi henger etter! Historien hennes berører nok mange andre mennesker som kanskje har opplevd noe av det samme. Jeg syns det er tull at en som starter på skolen i 2010 skal ta en test som skal vise om han eller hun er flink i norsk eller at de skal få ekstra undervisning. Jeg sier ikke at de som ikke kan norsk eller ikke er så flink i dette faget ikke skal ha krav på hjelp. Men om man er født i Norge og snakker norsk så syns jeg dette er unødvendig. For å snakke om det som skjedde med Shazia Sarwar, det at hun forklarte skolen at sønnen hennes var norsk, men at de fortsatt gav henne et skjema for minoritetsspråklige viser at vi dømmer folk som ikke ser ut som de er fra Norge. Sønnen hennes ble satt i bås fordi han hadde noen ekstra pigmenter.

Når skal Norge komme så lang som for eksempel USA, med å ikke dømme folk ? Eller kommer vi noen gang til å gjøre det?

Kanskje det er på tiden å se rundt oss selv og se at vi er et land med forskjellige mennesker både kulter, religion og hudfarge. Eller er det slik som Shazia sier "er minoritetsbarn blitt en brikke i jakten på flere penger? ".



Kilde:

<http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3639390.ece>